La oss begynne med lyden, med klangen.

Du husker det fra guttedagene, hvordan den lyden gjallet i gatene om våren, omtrent samtidig med at de siste snøflekkene brånet og leirete plener kom til syne igjen, pjuskete og sølebrune. Da kom korpsene. Omtrent samtidig med at alle hadde fått på seg tynne sko igjen, uvant lette etter vintermånedene. Og med lette sko måtte du bare følge korpset, der det kom inn i din gate med sin store messinglyd og skarpe trommer, med uniformer og medaljer og merker og faner og dusker og herlig tingeltangel, skoene dine fant takten helt av seg selv, en-to, en-to, tok deg med seg, du måtte bare, du fløy mens du gikk. Dette var selve vårtegnet i en blek april, det hørbare merket i etterkrigsnorges primstav, opptakten til sommeren, guttemusikken, forsmaken på syttende mai. Som barn reflekterer man ikke over opplevelsene, man er i dem. Lyden av Valdresmarsjen virket sterk nok til å fylle rommet mellom Grorudåsen og Furusetåsen, ja, selv langt av lei kunne man høre korpsene som øvet seg på å spille mens de øvet seg på å gå. Dette, denne korpsklangen, er klangen av Norge, vil mange intuitivt si. Vakrere har kanskje Agnar Mykle uttrykt det, i Lasso rundt fru Luna; han kaller det «tonen av gull og av frihet».

Et janitsjarorkester er utvilsomt en utendørs affære. Innendørs, enten det er i en gymsal på en bortregnet syttendemai, eller i et mer ærverdig konsertlokale, da kan man merke det: Denne klangen er konstruert for friluft. Den truer med å sprenge vegger og tak, den vil ut, den vil nå så langt det bare er mulig å nå. Dette er militærmusikk, eller med et finere ord: Det er martial musikk. Opprinnelig egnet ikke bare til å oppildne småguttføttene til å marsjere frydefullt i takt med våren, men også til å skremme fiender og imponere sivilbefolkninger. Da klinger den best, da får den folde seg helt ut. Nettopp derfor er innspillinger av janitsjarmusikk ofte så utilfredsstillende for øret, for lydteknikeren vil gjerne ha kontroll, forståelig nok, det er jo det han er der for, og kontroll får man først i et studio. Men et studio eller et annet lukket rom blir alt for ofte som et smalt gateløp der korpset marsjerer, og tilhørerens ører dirrer som veggene i gaten, overveldet og bombardert av et massivt lydangrep, der alle detaljer og alle stemmelinjer er sauset sammen til en eneste, gigantisk nålepute av stikkende, strittende og påtrengende akustisk invasjon.

En innspilling ligger alltid langt fra live-opplevelsen. Moderne musikkinnspilling handler om å fastholde noe, perfeksjonert og feilfritt. Det handler om å ha kontroll over selve lydbildet, å få hver linje og stemme til å tone tydelig, men balansert mot alt annet, og komme sammen i en ny og nesten overnaturlig «riktig» helhet, en helhet som knapt noen gang oppleves ved en live-fremføring. Dette er lydprodusentens oppgave, og her er det ofte at det går galt. For mens live-fremføringen alltid har sine store og små skjønnhetsfeil, og klangen ikke nødvendigvis når ørene dine fullstendig velbalansert, så har fremføringen allikevel øyeblikkets karakter og stemning. Den reflekterer et der og et da, enten det er aprilhimmelen eller en dunkel konsertsal av høytidsstemte mennesker som er dens emosjonelle bakteppe. Eller om det er Karl Johans gate, der vaktparaden og Stabsmusikken beveger seg oppover gjennom dagen, punktlig og trygt som en sekundviser, og fyller sentrum med klang av gull både i regn og solskinn. Helt annerledes er innspillingen. Den sendes ut i verden for å møte et ukjent antall ører under ytterst forskjellige omstendigheter, og den skal derfor forsøke å formidle det som er det overordnede i stykket, det objektive, noe nær sagt destillert. I dette ligger også faren for at det blir upersonlig. At det nettopp bare blir et destillat, renset for virkelig musisering og dobbeltrenset for lydkarakter, eller med en helt annen lydkarakter enn det denne musikken egentlig innbyr til.

I denne rekken med innspillinger av noen av våre mest kjente og viktigste nasjonale marsjer og melodier, har ikke bare et fabelaktig godt orkester møtt et fabelaktig godt kor. Men selve musiseringen, gleden ved fremføringen, er blitt særs godt ivaretatt. Det skyldes like mye inspirerende, kunstnerisk ledelse fra Ingar Bergby og Tone Bianca S. Dahl, som høyt kvalifiserte musikere og sangere i Forsvarets stabsmusikkorps og Schola Cantorum. Like viktig er at Morten Lindberg har gått til verket med sin evne til å analysere og forstå hva som er karakteristisk for denne musikken som live-opplevelse, har funnet de tekniske løsningene – for så å gjøre syntesen: Sette alle elementer sammen igjen i det kunstige lydbildet til et klanginntrykk som skaper en følelse av at man hører musikken slik den skal høres. Nei, det er ikke som i friluft, men klangbildet er luftig og åpent, mindre massivt og tett enn hva man ofte hører i innspillinger av janitsjarmusikk. Grepet med å blande kor og orkester er, om ikke nytt, så utvilsomt uortodokst. Sikkert en utfordring å få til, for kor og korps er ikke nødvendigvis de beste venner, rent akustisk. Men her møtes menneskestemmer og marsjinstrumenter i et gyllent likevektspunkt.

Nødvendigheten av å ha med sangen og ordene også, ligger i disse sangenes og melodienes programmatiske natur. Og nå må vi forlate klangen, og komme inn på innholdet. Dette er nemlig nasjonale toner, ja, patriotiske, enkelte vil kalle dem nasjonalistiske. Alt dette er de nemlig – i tillegg til å være vakre og fengende melodier. Ut over å ha spesielle, seremonielle funksjoner, har de et program, et ideologisk innhold av forskjellig slag, enten det nå er Fagert er landet, Kronprins Olavs Honnørmarsch, eller Norge i rødt, hvitt og blått vi lytter til. Dette innholdet er fremfor alt nasjonsbyggende. Og det kan i dag være vanskelig å finne tilgangen til melodienes bruk, til disse tekstene og dette innholdet. Utvilsomt springer de ut fra en tid da man hadde en helt annen og mer umiddelbar og sikkert også uskyldspreget holdning til det nasjonale, enn vi har i dag. Selv om vi er nordmenn og med større elskelig naivitet vifter med våre flagg enn andre, lever vi i en verden som ikke uten grunn stiller seg fryktsomt skeptisk overfor «det nasjonale». Rett nok innrømmer vi at det nasjonale, det er viktig for vår identitet, det er en fortersket sannhet. Og like fortersket er sannheten om at alle liksom har umiddelbar adgang til det nasjonale – men de nasjonale markørene i deres ytre form forholder vi oss gjerne likegyldig, skeptisk eller ofte direkte ironisk til. Ja, selve ordet «nasjonalisme» er også hos oss etter hvert kommet til å betegne noe utelukkende negativt, intolerant og destruktivt.

I år feirer vi jubileet for Grunnloven vår. Og det er typisk at vi gjerne kaller den det, «grunnloven vår». Det er for øvrig en fornem grunnlov vi har i lille Norge; i verden for øvrig er det bare USA som har en eldre grunnlov som fremdeles er i funksjon. Situasjonen for Norge var ikke enkel i 1814, og stormaktenes press for å få de oppsetsige nordmennene til å følge bestemmelsene fra Freden i Kiel, falle inn i folden og bli svensk område, var massivt. Grunnloven i sin unionstilpassede form sikret allikevel Norge en helt annen stilling i unionen med Sverige enn vi ellers ville fått, og ble kimen til det selvstendighetsverk som fant sin løsning i 1905. Mens «sjefen» Sverige fremdeles befant seg i en slags tilstand av opplyst enevelde, hadde Norge – den underlegne i unionen – paradoksalt nok den langt mer opplyste forfatning av de to landene.

Dette er elementærkunnskaper, men de tåler å repeteres. Og i grunnen er det jo dét vi gjør, hver 17. mai, når vi gratulerer hverandre med dagen, marsjerer i store og små barnetog og prosesjoner, holder taler, lytter til taler, sovner av taler og spiser store mengder festmat – vi repeterer noe. Ikke bare en ritus, med sine ytre symboler, sine farger og flagg og ikke minst sin musikk – det er et innhold vi repeterer, en historielekse. Vi feirer denne grunnloven vår, og vi feirer den mer uttalt enn de fleste andre. Vi feirer jo ikke bare dens tilblivelse, men først og fremst dens historie. Vi feirer hva den har vært for nordmennene, opp gjennom slektleddene, denne grunnloven «vår».

I Småguttenes nasjonalsang (Vi ere en nasjon, vi med) lar Henrik Wergeland småguttene synge noen vers om Norge – og innledningsvis er det Norge som hyggelig og vakkert sted det dveles ved. Her er det skjønt og vakkert, ingen steds er gresset grønnere og selv vintrene er finfine, når man først tenker over det. Men så kommer selve nøkkelen til sangen:

Jeg ikke vil for fremmed Vaar
min norske Vinter bytte,
og fremmed Slot ei nær forslaar
imod min Faders Hytte.
Han siger, han er der saa fri.
Det ei saa nøje fatte Vi;
men noget Godt er vist deri,
som værd er at beskytte.

Norge var et fattig land, det er også en historielekse det er vel verd å repetere, spesielt i dagens uendelige, temmelig selvfornøyde rikdom. Folket bodde, helt bokstavelig, i hytter. Slott og herskapshus var det få av. Ytre rikdom og velstand like lite. Få praktbygg og knapt med storslagne byplaner, ingen Michelangelo, Goethe eller Beethoven, ingen lang eller ærefull historie på slagmarken, tvert om. I det hele tatt: Karrig og fattigslig. Lite å skryte av i nåtid eller fortid, lite arv og «ære» å bære med seg. Bortsett fra altså dette: Friheten. Nordmannen var fri, om han var aldri så fattig, og hans frihet stod garantert i dette lett utopiske skriftet fra 1814, selve «grunnloven vår». Alt er jo relativt, og det 1800-tallets menn opplevde som et frihetssamfunn, ville vi nok i dag opplevd som både ufritt og forknytt.

Og, slik professor Frank Aarebrot nylig minnet oss om i sin direktesendte maratonforelesning: Nød, uår og begrensede utfoldelsesmuligheter førte dessuten til at Norge i løpet av 1800-tallet mistet nesten halvparten av sin befolkning til utvandring – det var Amerika som nøt godt av de menneskelige ressursene landet mistet på denne måten. En grunnlov alene er ikke nok å ha. Og allikevel – den er god å ha. Den sikret den demokratiske utvikling og samfunnsbygging som 1800-tallet skred frem. Den var god å bygge videre på da selvstendigheten skulle finne sin form i 1905 – da sikret den kontinuitet og legalitet. Og for konge og regjering i 1940 ble den av enda større betydning. Da ble den en rettesnor for de forvirrede, fortvilte og usikre, en rettesnor i å tenke prinsipielt i en tilsynelatende håpløs situasjon i et hærtatt land. Når kong Harald i sin nyttårstale ved inngangen til dette jubileumsåret 2014 fortalte at hans bestefar, kong Haakon VII, gikk med en lommeutgave av Grunnloven i venstre brystlomme, over hjertet, gjennom alle krigsårene, da er det noe mer enn en vakker familieanekdote. Det er et vitnesbyrd om grunnlovens prinsipielle betydning – ikke bare for den som i vårt land bør kjenne og forstå den best, nemlig statsoverhodet, men også for alle dem som verdsetter de dyrebare friheter og rettigheter vi har så lett for å se på som selvsagte.

På denne måten kom nasjonalismen i Norge på sett og vis til å få et mer ideelt innhold enn i mange andre land. Den nasjonsbyggende ideologi har først og fremst handlet om nettopp grunnloven og følgene av grunnlovsverket, og nasjonalfølelsen og de nasjonale riter og symboler har i høy grad vært forbundet med demokratiske og progressive verdier. Det skal vi si oss glade for. Derfor kan fremdeles folk av alle politiske avskygninger i vårt land feire nasjonaldagen, gå med sine sløyfer og sine flagg, og gratulere hverandre med dagen. Og selv om nasjonalismen i Norge også har hatt sine stygge utslag, det kan det ikke nektes for, kan vi samtidig prise oss lykkelige over at den fremfor alt i vårt land har betegnet demokratiske og inkluderende verdier.

Slik arter ikke nødvendigvis nasjonalfølelsen eller nasjonalsymbolene seg i andre land. I Tyskland er det av helt åpenbare historiske grunner annerledes. I fjor var jeg der på den 3. oktober, som er Dagen for tysk enhet, altså den tyske nasjonaldagen. Som seg hør og bør ble feiringen avsluttet med at en strykekvartett spilte fra 2. sats fra Haydns strykekvartett i C-Dur, op. 76, nr. 3, Keiserkvartetten. Denne melodien er Tysklands nasjonalsang. Haydn levde på 1700-tallet, og A. H. Hoffmann von Fallersleben, som skrev teksten i 1841, var dessuten både demokrat og radikal. Men, grundig misbrukt som den har vært, begynner man i dag sangen med ordene «Einigkeit und Recht und Freiheit», fra tredje vers. Det hjelper bare ikke. Ved enhver fremføring av nasjonalsangen i Tyskland, blir omtrent en fjerdedel av de tilstedeværende sittende i stolene sine. Det skjedde også denne gang. Det var tankevekkende å se, en historieleksjon i seg selv: Så destruktiv, så ødeleggende og så grim har nasjonalismen artet seg i Tyskland, at mange ikke vil besudle seg med noen av dens symboler, selv så mange år etterpå. For mange vekker det utelukkende negative assosiasjoner. Den slags er ikke noe for skikkelig folk. Det er et lærestykke i følgende: At symboler får det innhold vi legger i dem.

Det er ikke bare i Tyskland det er slik. I mange land vil nasjonale symboler, sanger og marsjer vekke svært ubehagelige, for ikke å si pinlige minner om undertrykkelse, kolonialisme, krig og militarisme. I årene etter murens fall har vi i Europa vært vitne til nasjonalismens gjenfødelse som destruktiv, politisk kraft. Det går en hårfin grense mellom folkenes og nasjonenes legitime ønske om selvbestemmelsesrett på den ene siden, og den nasjonale sjåvinisme og intoleranse på den andre siden – en intoleranse som i verste fall eskalerer til hat og vold.

Alt dette egentlig bare for å nærme oss det som vi hører på denne platen. For hva er det egentlig vi lytter til her? Et pent, litterært grep ville nå vært å slutte ringen og si: Det er den norske våren. Men det er noe mer: Det er forskjellige uttrykk for vår historie vi lytter til, «slektens lange saga», som Wergeland kalte den. Som en musikalsk historiebok åpner disse sangene for en tilgang til deler av denne saga. Bjørnstjerne Bjørnsons lange ekskursjon gjennom norgeshistorien i de mange versene i Ja, vi elsker er et helt konkret eksempel på den nasjonale sangen – i dette tilfelle selve nasjonalsangen – som et merke for minnet om nasjonens og landets historie. Mer subtilt finner det uttrykk i Fedrelandssalmen, med tekst av salmedikteren Elias Blix til melodi av Weyse, der skildringene av naturen og årets løp tjener som metaforer for både Guds ord og for hvordan samfunnet vinner frem til opplysning, frihet og lovgivning. I det hele tatt står naturen sterkt som simile i norske nasjonalsanger. Det kanskje pussigste utslaget sett med våre dagers øyne, finner vi i Norge i rødt, hvitt og blått, Finn Bø, Bias Bernhoft og Arild Feldborgs revyvise til en svensk melodi, første gang fremført i fredsåret, der forfatterne tar fullstendig av i sin skildring av en russepike på en benk i Studenterlunden:

Hun er som en gryende forsommerdag
som favnes av gjenskinnet fra det norske flagg:
Ja, så hvitt som det hvite er kjolen,
og så rødt som det rø’ hennes kinn,
hennes øyne er blå som fiolen,
hun er flagget som vaier i vind!

…altså noen rimelig sterke metaforer som dagens russ (og deres foreldre) muligens vil ha vanskeligheter med å identifisere seg 100% med. Men igjen: Dette må forstås ut fra sin historiske kontekst. Dette er fredsårets bidrag.

I en tid da nasjonalismen reiser sitt styggeste hode rundt omkring i verden, og onde krefter i vårt eget land forsøker å stjele selve det nasjonale begrepet og dets symboler, er det viktigste allikevel dette: Disse tingene tilhører faktisk alle. Norge er vi alle en del av, både landet og historien er et allmenngode, er vårt eget. Hva nasjonens symboler – herunder dens melodier – skal komme til å bety for fremtidens slekter, er det opp til hvert slektledd å definere på ny. Hvilke verdier vi skal lade nasjonalfølelsen og disse symbolene med, er opp til oss. Det er også opp til oss å passe på at de ikke blir stjålet, at ikke noen tilraner seg monopol på dem, men at de forblir symboler for demokratiet, for den liberale og tolerante stat, og for den grunnloven de springer ut av. Da må de brukes, og brukes flittig, av alle. De må spilles og synges. Gjerne om våren. Men gjerne også når fimbulvinteren slikker mot oss med hatets iskalde ståltunge og plutselig kan gjøre selv en norsk julimåned mørk. Da kan Wergelands ord om landet kaste en lysstråle over landet:

Det leve da, som Gran og Fyr,
de stærke, eviggrønne!
som Stjernene bag sine Sky’r
er altid lige skjønne!
Kom Vaar og Høst, som altid før,
med Blomster for min Moders Dør,
med gyldent Korn paa Faders Stør,
som vil du dem belønne!