Mai 2005    
2L 27


Kristiansand Symfoniorkester - SIGURD LIE [1871-1904]     1 2 3 4 5 6
Symfoni i a-moll; Konsertstykke for fiolin og orkester;* Wartburg**   2L 27 (48 minutter)
*Terje Tønnesen (fiolin), **Frode Olsen (bassbaryton); Kristiansand symfoniorkester, dir. Terje Boye Hansen

Dette er en åpenbaring av en CD – og en deprimerende sådan. En åpenbaring fordi den gir oss en av de fineste symfoniene i Norges tidlige musikkhistorie; og deprimerende fordi den vitner om opphøret av et liv som kunne ha beriket den samme musikkhistorien i en uant grad.

Sigurd Lie ble født i Drammen i 1871, studerte i Leipzig (som Grieg og Svendsen før ham) og i Berlin, og med Iver Holter. Han arbeidet i Bergen som konsertmester i Harmonien og i Kristiania som kapellmester på Centralteatret, og i 1902 ble han tilbudt stillingen som dirigent for Handelsstandens sangforening – men hans sviktende helse forhindret ham i å ta den. To år senere døde han av tuberkulosen som hadde ødelagt hans liv. Han var 33.

Symfoni i a-moll er hans mest ambisiøse verk, antagelig påbegynt i 1898 og fullført i 1903. Den er nesten nøyaktig en halv time lang, i de fire standard-satsene, et livlig utendørsverk, fylt til randen av energi og overbevisning (Lies brev, som det siteres fra i Terje Mathisens utmerkede artikkel i CD-heftet, avslører at komponisten selv ikke delte den sikkerheten som hans musikk uttrykker); men selv om man hører stilistiske røtter i tysk romantikk, er Lies symfoniske stemme helt klart av nordisk art – Svendsen var tydeligvis også en påvirkning. Partituret er behandlet med ekspertise, med en spesielt godt skrevet hornstemme.

Hvis man setter for eksempel Carl Nielsens senere symfoniske mesterverk opp mot det ungdommelig løfterike i hans 2. og 3., kan man i det minste la fantasien leke med hvilken kvalitet Lies verk kunne oppnådd hvis han hadde levd tilstrekkelig lenge til å bli en moden komponist.

De andre to verkene på CDen, en atmosfærisk symfonisk rapsodi for fiolin over folketonen Huldre aa’n Elland (1894-95), og en likefrem tonesetting av Theodor Casparis ballade Wartburg (1899-1900), forsterker følelsen av tap – skjønt etter alt å dømme syntes Lie selv å ha vært en munter fyr. Kanskje er det egentlig slik at den livslysten som musikken uttrykker, var Lies måte å overvinne sykdommen på, som han visste kom til å ta livet av ham.

Fremførelsene er hengivne og fulle av overbevisning; innspillingslyden utmerket. En bemerkelsesverdig utgivelse, og vel verd å utforske!

www.2L.no


This is a revelatory disc – and a depressing one. Revelatory because it brings us the first recording of one of the finest symphonies in Norway’s early music-history; and depressing because it bears witness to the stamping-out of a life that could have enriched that music-history to a degree we will never know about.

Sigurd Lie was born in Drammen in 1871, studied in Leipzig (like Grieg and Svendsen before him) and in Berlin, and with Iver Holter. He worked in Bergen as konsertmester of Harmonien and in Kristiania as Kapellmeister of the Central Theatre; and in 1902 he was offered the post of conductor of the Handelsstanden sangforening – but his weakening health meant that he couldn’t take up the position. Two years later the tuberculosis that had blighted his life to date finally snuffed it out. He was 33.

The Symphony in A minor is his most ambitious work, begun perhaps in 1898 and finished in 1903. It’s almost exactly half-an-hour in length, in the four standard movements, a vigorous, outdoor work, brimming with energy and confidence (Lie’s letters, quoted, in Terje Mathisen’s fine booklet notes, reveal that the composer didn’t share the assurance his music expresses); though you can hear stylistic roots in German Romanticism, Lie’s symphonic voice is very clearly a Nordic one – Svendsen was obviously an influence, too. The scoring is expertly handled, with some particularly fine writing for the horns. If you consider, say, Nielsen’s later symphonic masterpieces against the youthful promise of his First and Second, your imagination can suggest at least the quality of the work that Lie might have produced if he had lived to achieve compositional maturity.

The other two works here, an atmospheric symphonic rhapsody for violin on the folktune ‘Huldre aa’n Elland’ (1894–95) and a forthright setting of Theodor Caspari’s ballad ‘Wartburg’ (1899–1900), reinforce the sense of tragic loss – though by all accounts Lie himself seems to have been a cheerful enough fellow; perhaps, indeed, the lust for life expressed by the music was Lie’s way of conquering the illness he knew was going to kill him.

The performances are committed and full of conviction; the recorded sound is excellent. A remarkable release, well worth your investigation.