MORGENBLADET

En nyansert nekrolog
De store klassiske plateselskapene er inne i en omfattende økonomisk krise. Men er de kunstneriske problemene like store?

I de siste ukenes debatter rundt den klassiske musikken – blant annet i Aftenposten – nevnes de store plateselskapenes krise som en trussel mot denne musikkens eksistens. Denne krisen har to sider. For det første selger klassiske plater langt dårligere enn tidligere. For det andre skal det visstnok også være en kunstnerisk krise: Dagens utgivelser er kjedelige og forutsigbare, både når det gjelder repertoar og tolkninger. Som sint kritiker i Morgenbladet syntes jeg det var en utmerket idé å skrive en musikalsk nekrolog over plateselskapene. Men etter å ha tenkt litt rundt de siste utgivelsene fra de store som jeg faktisk har hørt, mener jeg at bildet må nyanseres noe mer.

Noen ganger må man nesten bedrive arkeologi for å finne nye produksjoner i de store selskapenes ukentlige utgivelseslister. De skal imidlertid ikke få ris for å gi ut for mange historiske innspillinger. Tvert imot er det dem forutsetningene for vår tids tolkninger hviler på, og de er en uunnværlig del av historien.
Problemet er heller at nyutgivelsene er så få at historien fremstår som ukommentert. De gamle innspillingene fremstår dermed som isolert i tiden, noe som rett og slett gjør dem til kitsch.
Så later det heller ikke til at videreføringen av fortolkningstradisjoner står i første rekke hos de store plateselskapene. De preges snarere av en fetisjistisk personfiksering, hvor glansete fotografier og kjente navn er tvingende ingredienser i selskapenes markedsprofil. Paradeeksemplet på dette burde være Anne-Sophie Mutter.

Mutter spiller helt upåklagelig. Teknisk er det briljant og artikulasjonen er uovertruffen. Dessuten tar hun seg svært godt ut på bilder. Hva finnes så å kritisere henne for?
Tja, jeg mener at hun fraserer gammeldags og tungt, faktisk på grensen til det smakløse. Man kan for eksempel sammenligne med Marianne Thorsens mozartinnspillinger med TrondheimSolistene, hvor alt bærer preg av et inderlig forhold til musikken. Thorsen gjør fraser levende som Mutter for så vidt eksellerer med, men det er stadig noe mekanisk over Mutters spill. Selv om Thorsen er i ferd med å gjøre en god karriere, og selv om fiolindronningen Mutter selv har spilt med TrondheimSolistene, er ikke nordmennene tilstrekkelig kjent til å bli tatt opp i de største selskapenes rekker.
Trøndernes og Thorsens mozartinnspillinger er en del av en tendens, nemlig at mye av det mest spennende skjer i de mindre selskapene. De store vegrer seg konsekvent for å satse utelukkende på kvalitet, hvis ikke kvaliteten i utgangspunktet kan knyttes til et kjent navn. Slik tenkning utelukker også innspillinger som Simax' viktigste nyutgivelse, hvor vårt lands fremste ekspert på hammerklaver, Liv Glaser, spiller Clementi på en kopi av et instrument som den gamle mesteren selv var med på å utvikle i sin tid.
Dette er bare to eksempler på at platebransjen generelt overhodet ikke er i en kunstnerisk krise. Derimot er bransjen inne en stor omstillingsprosess. Men tilbake til de store.

Personfikseringen blir som aller størst i utgivelser som Homage. The Age of the Diva med Renée Fleming og Russian Album med Anna Netrebko. Fleming blander fransk, tysk, italiensk, russisk og tsjekkisk musikk, og personlig blir jeg helt forvirret når jeg skal lytte til noe slikt. Programmeringen savner et overordnet prosjekt som binder musikken sammen. Ariene blir til ting, tatt ut av sin kontekst og frarøvet sin mening, og jeg finner ikke noe annen bruk for innspillingen enn som bakgrunnsmusikk.
Kunstnerisk er Fleming litt som Mutter. Stemmen er vidunderlig vakker, men det er som om hun pumper ut tonene, noe som ikke er direkte gunstig for fraseringen. Da står det langt bedre til med Netrebkos utgivelse, som har konsentrert seg om russisk musikk som ikke er like kjent som Flemings historiske perler. Med en gudbenådet frasering og en musikalsk intelligens som lar musikken diktere stemmebruken, fortjener Netrebko å bli fremstilt langt mer personlig enn i glossy, kitschete og upersonlige fotografier. Og fremfor alt fortjener hun å bli lyttet til.

Men jeg sa at bildet må nyanseres, og frem til nå har jeg vel ikke fremstått som særlig vennligsinnet. Jeg har derfor tre ypperlige eksempler på at EMI og Deutsche Grammophon (DG) fremdeles er aktuelle.
Stort sett preges de store selskapene av et meget konservativt repertoarvalg, men i EMIs utgivelse av Holsts Planetene er den klassiske, anakronistiske komponisten paret med andre "planetariske" verk av nålevende komponister. Med verdens beste band, Berlin-filharmonikerne, er resultatet like vellykket som man kan forvente.
Den mest spenstige utgivelsen jeg overhodet har sett, er den hvor det venezuelanske dirigentstjerneskuddet Gustavo Dudamel slipper til med Beethoven-symfonier. Det er overraskende i seg selv at Dudamel får spille inn på DG, men det er enda mer forbausende at hans medspillere heter Simón Bolívar Youth Orchestra of Venezuela. Dudamel sier selv: "Et profesjonelt orkester har spilt disse symfoniene hundrevis av ganger. For oss er det ny musikk." Innspillingen er også preget av dette – mest på godt, men også litt på vondt.
Til slutt vil jeg nevne Venice Baroque Orchestra og Andrea Marcon, som spiller Vivaldi slik at selv jeg – som i utgangspunktet ikke liker komponisten – elsker innspillingen. Orkestrets tolkning tar vare på de viktigste innsiktene fra den historiske fremføringsbevegelsen, samtidig som de spiller med en sjelden – ja, skjellsettende – kunstnerisk integritet.

De store selskapene fortjener kritikk for en personfokusert og konservativ repertoarpolitikk, og ros for at de har overlevert en uvurderlig skatt av historiske innspillinger. Men i en tid hvor platebransjen omstilles, ser det ut til at de store ikke er i stand til å følge med i svingene.
Imidlertid finnes det en bakside av dette som sjelden nevnes, og som delvis kan unnskylde EMIs og Universals proteksjonisme. Spørsmålet er hvor godt tjent vi egentlig er med den frie flyten av musikk, fremfor alt på internett. Progressive og populistiske unge og gamle, både på venstre- og på høyresiden, agiterer mot de store selskapenes kartellignende virksomhet. Men hvor er debatten om alle de små selskapene og komponistene som faktisk trenger opphavsrettslig beskyttelse?
Forresten er det ikke bare de små som trenger dette. Å spille inn en opera er så kostnadskrevende at selv ikke de store kan regne med noen videre fortjeneste på et slikt prosjekt. I trangen til forandring og et nytt samfunn har vi glemt noe vesentlig, nemlig respekten for andres arbeid. I forlengelsen blir våre dagers frihet en undertrykkelse av det skapende menneske. Annet ledd i artikkel 27 av menneskerettighetene sier: "Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt."

Publisert 17. november 2006