MORGENBLADET

Klaverklang

Tre unike pianister og en likegyldig Andsnes?


Jeg håpet så inderlig at det skulle være noe nytt ved Leiv Ove Andsnes' nye Schubert-plate, men istedenfor å rape opp en gjentagelse av kritikken jeg har fremført ved en rekke anledninger – med et klart unntak for hans Rachmaninov-innspillinger – lar jeg helt enkelt være å skrive mer om den. En ting, forresten: Han er langt mer interessant som medspiller til sangeren Ian Bostridge enn han er når han tolker Schubert alene.
Istedenfor å skrive om Andsnes håpet jeg å kunne skrive om stjerneskuddet Steffen Horn som en som har noe på hjertet, som tør å ta sjanser, som forfører og sjarmerer. Det første sporet jeg hører fra hans nye cd er Fiss-dur-preludiet, op. 23:1, av Rachmaninov, og det er glimrende. Han fremstår som en lyttende musiker, som har tålmodighet med den russiske mesterens mettede harmonikk. Fremfor alt trekker han frem akkompagnementet som selvstendig, ikke bare som underordnet, men han trekker også frem særegenheter ved det som gir satsen større dimensjoner. Horn fremstår virkelig som en pianist med et budskap, som gir noe unikt. Han tar sjanser ved å la akkompagnementet bli så sterkt og fremtredende, og i op. 23:1 fungerer det, men på platen som helhet faller det dessverre igjennom. Tolkningene fremstår som gjennomtenkt, men tanke må omsettes i klanglig nyansering, og der skorter det.

Sjansespill. En som derimot har tankene helt på plass er en av mine absolutte yndlinger, nemlig finske Olli Mustonen. Noen misliker ham for hans eksentriske påfunn, fordi han former musikken mer enn materialet egentlig tillater. Jeg beundrer ham for sjansespillet, som er så stort at Rachmaninovs klaversonate i d-moll blir for liten for hans måte å skulptere på. Videre ligger finnens storhet i klangfantasien, som kan få hver bidige repetisjon i Tsjajkovskijs Årstidene til å fremstå som ny, og gjentagelsene er ikke få. Likevel kan en innspilling kun antyde Mustonens spontane nærvær. Noe mangler mens annet igjen blir stilisert, overdrevent, mer enn hva han er i konsertens umiddelbarhet. Likevel er platen vel verdt en times oppmerksomhet.

Virtuos teft. Med sin siste plate fullfører Håkon Austbø innspillingssyklusen av Debussys samlede klaververk. Tatt i betraktning at jeg skrev panegyrisk om annet volum i serien, så jeg ikke helt hvorfor jeg skulle skrive om ham igjen. Men hans klangkunst er rett og slett stor nok til å fortjene ytterligere en påminnelse.
Stykker som Den første arabesken og Clair de lune står frem som nye, med de drømske, klanglige kvalitetene vi forbinder med den musikalske impresjonismen (et begrep som Debussy selv for øvrig tok avstand fra). Austbø har også virtuos teft nok til å bære Pour le piano. Han har levd størstedelen av sitt liv i utlendighet. For så vidt er han blitt mer synlig på norske konsertscener etter at han kom tilbake til Norge, men tatt i betraktning at han er en av landets mest interessante og profilerte pianister ser vi ikke nok av ham.

Ian Bostridge (tenor), Leif Ove Andsnes (klaver)
Schubert: c-mollsonate (D958) og sanger
EMI

Steffen Horn
Dusik, Rachmaninov, Grieg og Prokofiev
2L

Olli Mustonen
Rachmaninov, Tsjajkovskij
Ondine

Håkon Austbø
Debussy: Samlede klaververk vol. 3
Simax


Publisert 27. april 2007