OLA GJEILO - fra en samtale med Michael Adams
- Noen av sporene på albumet har navn som bringer oss til New York. Var denne byen en inspirasjon for deg når du skrev musikken?
Ja, absolutt. Jeg er voldsomt glad i New York. Den er nesten som en person for meg, og har en utrolig sterk identitet og mye sjel. Det første sporet på albumet, Snow In New York, beskriver den drømmeaktige roen jeg føler når jeg våkner opp om morgenen og det snør i byen. Andre stykker, som North Country, The Line, The Hudson, Serenity og April er også inspirert av New York, mens Michelle, Roxbury Park, January og Sienna er knyttet til inntrykk fra Los Angeles, hvor jeg bodde i 2006 og 2007. Roxbury Park er en liten park like ved der jeg bodde i Beverly Hills. Den betydde så mye for meg, som et sted hvor jeg kunne gå fritt rundt uten å måtte kjøre noe sted, som er ganske sjeldent i LA. Derfor er vel dette stykket også det mest gledesfylte og ubekymrede. Jeg synes at de byene komplimenterer hverandre veldig godt; de er utrolig forskjellige og har begge så mange fantastiske kvaliteter.
- Albumet generelt; det virker gjennomgående kontemplativt, med en vekt på ro og varme. Var dette et bevisst valg?
Ikke egentlig. Jeg mener, det virker bare som det er den type musikk som kommer ut av meg for tiden. Jeg har alltid likt kontemplativ musikk for piano, først og fremst fra mestere som Keith Jarrett. Men jeg tror jeg bare ønsket å skrive musikk som var vennlig og kommuniserende, fra det veldig intime til det noe mer emosjonelle og rytmiske.
Hør hele intervjuet med Ola som MP3 eller last teksten ned som e-bok
|