Alfred og Tora – en novelle av Tania Kjeldset
for English version: click here
Deilig er jorden
Jentungen, pleide Alfred å kalle henne. Nesten aldri Petra, som var det hun het, det eneste barnebarnet. Tora lente seg over rekkverket og så utover trekronene. Alle nyansene. Fra sitrongult til mørke sjatteringer i grønt. Hun klarte ikke å glede seg over synet slik hun pleide. Det var dette med Jentungen. Han hadde ikke sagt det da de plukket opp Petra med bilen. Ikke i morges heller, da hun kom inn til dem med kaffe på senga.
Tora strøk over rekkverket, det hadde fliset seg opp flere steder. Flaggspetten sikkert. Den hakket på alt. Mellom de viltvoksende spireaene skimtet hun den røde genseren til Alfred. Han holdt armene høyt hevet, som om han vadet på dypt vann. Stanget seg nedover mot elva på sitt underlige vis. Han pleide å kviste fram stien når de åpnet hytta om våren. Sto der i jungelen og svingte ljåen med de lange armene. Kom opp til henne etterpå med dampende hud, og svette som rant nedover halsen. Men det var lenge siden nå.
Et vindkast feide over kirsebærtreet, sendte en storm av hvite blomster etter ham. Alfred skjente ut til siden. Han hadde ikke rørt ljåen på tre år. Glemte å tømme fuglekassene. La ikke merke til det gisne treverket på solsiden. La ikke merke til henne heller. Men til elva skulle han alltid. Det glemte han ikke. Hverken elva eller grantreet.
– Vær forsiktig da! ropte hun etter ham.
Han strakte en arm i været og vinket som tegn på at han hadde oppfattet budskapet. Men han så ikke opp mot hytta, der hun sto. I stolen lå avisen igjen. Han hadde forsøkt seg på kryssordet. Fylt ut et par steder. Men gitt opp og lagt det fra seg igjen. Hun fulgte ham med blikket til hun ikke kunne se den røde genseren lenger.
– Skal farfar ned til elva igjen?
Petra sto i døra. Hun hadde funnet en kjole fra flere år tilbake og holdt den opp foran ansiktet. Tora kjente på vemodet. Det var lenge siden Petra var ei lita snelle som svingte seg i blårutete sommerstoff.
– Ja, han vil jo dit, vet du, sa Tora og tok kjolen fra henne. Hun undersøkte om det var noe sømmonn til å legge ut, eller en fald. Det var det ikke, og det visste hun jo.
– Sommerkjoler skal ikke stramme, sa Tora og rakte henne kjolen. – De skal være like luftige som Cumulus-skyer på himmelen. Og så skal de dufte. Av nystrøken bomull.
Hun blunket til Petra.
– Sånn var det da jeg var ung!
– Ja da! Ville bare rydde litt i skuffen.
Petra dyttet kjolen tilbake i armene hennes som om den var noe hun ikke ville vedkjenne seg, noe som luktet. Hun hadde trukket en stripete topp over hodet, og de lange beina rant ut av et par ultrakorte shorts. Bare å ha henne i nærheten var en gave. Selv forfallet på stedet fikk et forsonende skjær over seg når Petra ga seg hen i begeistring og gjenkjennelse over alt Alfred hadde laget til henne. Hun saumfarte dukkehuset med ømme sukk, løftet fram møblene han hadde laget. Satt på huska med mobilen og sendte meldinger ut i verden. Sovnet i hengekøya med lydfiler på øret. Hun bar den hvite ledningen rundt halsen som et smykke.
– Hva hører du på nå? spurte Tora, hun syntes det var så rart at de ikke falt ut, de små proppene.
– Lydfiler. Det er til julekonserten. Det er sykt mye å lære utenat.
– Litt rart å øve på julesanger i mai, mente Tora.
– Hvorfor det?
– Nei, kanskje litt vanskelig … å få julestemning …
– Tydelig at ikke du går i kor, sa Petra. – Jeg tenker ikke på det nå. Jeg øver på stemmen min og lærer meg versene. Tenker på andre ting.
– Som hva da?
Det hadde ikke Petra noe svar på. Eller hun ville ikke svare. Det skjeve smilet hennes røpet at det kanskje heller var det siste.
– Jeg tar en tur ned til farfar, jeg, sa hun.
– Snilt av deg.
Petra stusset litt.
– Jeg gjør det ikke for å være snill, farmor.
Det var mer et spørsmål. Eller kanskje en mild irettesettelse. Hun ble stående og fingre med den ene ledningen. Hun hadde så følsom munn, Petra.
– Han har sluttet å kalle meg Jentungen, sa hun.
Tora nikket bare. Hun var så tykk i halsen plutselig.
– Jeg er jo egentlig for stor, la hun til.
– Ja, det er sikkert det, sa Tora fort.
Hun tok kjolen med seg inn på soverommet og la den i kofferten. Hun ville vaske og stryke den. Pakke den ned i en eske. Slik hun gjorde med klær hun var ekstra glad i. Hun håpet at litt av lukten til eieren ville sitte igjen som en sval erindring. Hvis hun strøk dem ekstra lenge. Livet var fullt av selvbedrag, tenkte hun. Ingenting varer. Men å åpne denne esken ga henne likevel en følelse av å holde noe fast.
Alfred gikk etter lyden. Det bruste fra fossen. Sydet og kokte. Han stilte seg midt på broa og glodde blindt ned i de frådende vannmassene. Brølet forplantet seg i ham, det stakk i halsen. Øynene rant fulle av vann. Alt han hadde bygget med egne hender. Dukkehuset. Annekset. Den nye grinden. Han forsøkte å mane fram en detalj. Et dørhåndtak. En farge. Men han så ingenting. Og han hadde ikke kjent igjen hytta.
Benken manglet en planke, men det gikk an å sitte ved elva likevel. Og Grana sto her, heldigvis. De fleste greinene pekte nedover. Den strakte seg trossig i været likevel. Sto og skrantet ved siden av små, anonyme trær som han ikke husket navnet på. Han hadde kysset Tora under denne grana en gang.
– Grana står her, sa Alfred.
Han sa det flere ganger. Stemmen var hes og litt fremmed.
– Og der borte står det en eik.
Han sa det litt høyere nå. Det var ingen som hørte ham her nede. Ordene flettet seg fint inn i bruset fra elva. En stor fugl landet på en stein. Sort og hvit var den. Vakker i grunnen. Han så den hver dag fra vinduet. En upopulær skapning. Bråkete.
– Og det er vel en kråke, sa han.
Men det kjentes ikke riktig. Nesten, men ikke helt. Noe som lignet kanskje. Sånn var det blitt. Ordene forsvant som dugg for solen. Av gammel vane stakk han hånda i lomma for å ta fram fuglekikkerten. Den var heller ikke der. Samme det, tenkte Alfred. En fugl er en fugl. De flyr sin vei. Men Grana står her. Grana skal ingen steder. Stiller ingen spørsmål heller. Han lukket øynene. Elva fløt inn i øregangene, skvalpet og klukket der inne. Han så for seg skogen full av gamle menn. De gikk mot elvebredden, et taust opptog. Han lurte på hvor de kom fra. Men da han snudde seg, var det barnebarnet som sto og så på ham. Hun hadde hvite tråder hengende fra ørene og spurte ganske forsiktig om han hadde sovnet.
Petra holdt fram to hvite dingser og spurte om han ville høre. Det var en sang han hadde lært henne, sa hun. Hun hadde fått så langt hår. Nesten helt ned til magen.
– Har jeg lært deg sanger?
Petra lo.
– Sykt mange.
Hun bøyde seg over ham. Håret hennes kilte. Hun stakk noe i ørene hans, det var ørepropper, sa hun. Nå skulle han lukke øynene også. Men aller helst ville han jo se på henne. Og det var så mye han måtte få med seg før han glemte det igjen. De varme øynene. Fødselsmerket på halsen. Hendene hennes, med så mange rare ringer. Petra la hånda over øynene hans og lukket dem.
– Sånn, sa hun. Nå setter jeg på lyden, farfar.
Stemmen kom til ham som et kjærtegn. Den vemodige melodien. Alt var så kjent. Han sto ved siden av broren og sang. De hadde hvite skjorter. Gjennom vinduene i kirken så han at det hadde begynt å snø. Ordene bare var der. Det gikk helt av seg selv. Alfred så utover elva og sang: Eg veit i himmerik ei borg. Ho skin som soli klåre. Der er’kje synder eller sorg. Der er’kje gråt og tåre.
Petra satte seg ned ved siden av ham og tok proppene ut igjen.
– Du kan jo alle versene du, farfar, sa hun.
Han fortalte at han og broren pleide å synge i begravelser. Ofte var det salmer som åpnet døra til gråten. Men han klarte ikke å se på ansiktene til de sørgende. Han valgte seg noe annet. Et lys, et vindu. I den gamle kirka på Varhaug kunne de se ut på havet. Og så måtte han tenke hardt på noe helt annet. For det gikk ikke an å synge hvis man måtte gråte.
– Det vet vel du, sa han.
– Hva tenkte du på da? spurte Petra.
– Ofte var det jenter, da, sa Alfred.
Petra lo. Hun stakk hånda ned i lomma og dro opp en pose med noen sorte biter. De lignet små båter.
– Dette er det beste du vet, sa hun. – Lakrisbåter.
Alfred ristet på hodet. Han visste ikke en gang hva lakris var. Hun lurte en bit inn i munnen hans. Den var seig. Smakte ikke som sjokolade.
– Hva mer husker du, spurte han. – Om meg?
Petra tenkte seg om. Tok en bit til.
– Du pleide å kalle meg Jentungen.
– Gjorde jeg det?
Petra nikket.
– Men det er ikke så farlig, farfar, sa hun fort.
Hun reiste seg. Nesten før hun hadde kommet, skulle hun videre. Han så på henne.
– Jeg mister ordene, Petra . Alt jeg har lært. Minnene. De sprekker som såpebobler i lufta. Men jeg skal …
Petra strakte ut en lys arm og fanget haken hans i hånda.
– Jeg vet det, farfar, sa hun. – Ikke tenk på det.
Tider skal komme
Alfred løftet dynen til Petra opp mot ansiktet. Lukten etter det siste besøket hennes hang igjen i rommet. Solkrem, kanskje? Eller parfyme? Det var små spor etter henne overalt. En blå strikk på knaggen med noen lange hår. Kurven hun brukte til badetøyet. På kommoden lå de hvite øreproppene. Hun hadde kanskje flere. Han presset dem inn i ørene. Helt stille var det. De datt bare ut igjen.
Tora smalt med skapdørene inne i stuen. Var vel misfornøyd med et eller annet. Hun ga ham oppgaver hele tiden. Fløy rundt og sjekket alle vinduer, akkurat nå tømte hun kjøleskapet. Eller vasket hun opp? Skulle han gjøre det? Hva gjorde han inne på rommet til Petra? På kommoden lå et av de gamle albumene. Tora hadde brukt sommeren til å se på bilder. Alfred satte seg på senga og åpnet albumet. Det var bilder fra den første tiden her ute. Der satt Tora i en fluktstol og leste. Alfred bøyde seg over bildet. Fargene var falmet. Hun hadde den blå blusen, den kjente han igjen. Håret hadde hun bundet opp med et lyst skjerf. Døra smalt opp og der sto hun plutselig, den samme Tora, men ikke like blid som på bildet.
– Hvorfor svarer du ikke når jeg roper på deg?
– Ropte du?
– Om jeg ropte!
Tora himlet med øynene.
– Jeg vil helst slippe å kjøre hjem i mørket. Du glemte jo å sjekke haspene.
Hasper. Hva var nå det igjen? Alfred begravde seg i Toras unge ansikt isteden. Hun hadde bare to bluser. Han visste at de tørket i løpet av en time i godt vær. Han visste også at stoffet i den ene blusen var florlett, på grensen til gjennomsiktig, mens den andre var stivere, vanskeligere å stryke. Når Tora skulle ha den blå, kom hun alltid litt for sent til møtestedet de hadde avtalt. Og da de endelig kunne favne hverandre, hang lukten av det varme strykejernet igjen i stoffet, en duft som han senere alltid ville forbinde med høytid.
– Putetrekket ligger jo på! ropte Tora. Dynetrekket også. Du skulle jo skifte på senga!
Han snudde seg. Det var et lite søkk i puten etter hodet til Petra. Som om hun akkurat hadde ligget der.
– Sånn!
Tora strakte seg over ham. I en sint bevegelse hadde hun fjernet puten og flerret av putetrekket.
– Du snakker aldri til meg mer, sa hun.
Han så på henne. Det korte håret hadde fått fine, grå striper. Øynene var tunge. Hun så ikke glad ut. Og det var kanskje hans skyld. Han strakte hånda mot henne.
– Jeg føler meg så alene, Alfred.
– Sett deg ned litt, da, Tora, ba han.
Alfred strøk Tora over ryggen. Det var i grunnen lenge siden, kom han på. Denne ryggen som han kjente så godt. Han viste henne bildet. Fortalte at han ofte hadde stått i porten og kikket inn i hagen. Mot tørkesnora. Tora så på ham.
– Det visste jeg ikke. Hvorfor gjorde du det?
– Jeg så etter blusene dine. Du hadde bare to, en med kort erm, en uten.
Hun lente seg inntil ham og gjespet.
– Det stemmer nok det. Vi hadde ikke så god råd.
– Den korte var lyseblå, sa Alfred.
– Og den uten erm?
– Den hadde egentlig ingen farge.
– Det var den blusen du likte best, sa Tora og lo litt.
– Er redd for det, ja, sa Alfred.
Englene sang den
– Nå slutter du nok å fryse, sa Tora og la vinterkåpa over fanget.
Kirken var godt oppvarmet, men Alfred beholdt frakken på. Han ble tynnere. Glemte å spise. Hun måtte minne ham på det hele tiden. De klemte seg sammen på de harde trebenkene for å gjøre plass til flere. Surret av stemmer gjorde henne helt ør. Forventningene lå i luften. Ingen forlot julekonsertene uberørt. Det kunne man se i ansiktene til folk når de strømmet ut igjen av kirken. De snakket mer dempet, gikk tettere kanskje, enn da de kom.
Alfred fiklet med plasteret på fingeren. Han holdt den opp foran henne, som et spørsmålstegn. Hun dro plasteret av og tok vekk bomullsdotten. Ingen grunn til å rippe opp i den legetimen nå. Han ville bare bli forvirret. Hun rakte ham programmet. Det var bilde av koret på forsiden.
– Se om du kan finne Petra, sa hun.
– Du mener vel Jentungen? sa Alfred.
– Ja, sa Tora, litt forundret.
Alfred bøyde seg over programmet. Han skalv på fingeren. Smilte da han fant ansiktet hennes.
– Hvor er hun nå?
– Står bak ved døra, sa Tora. – Koret kommer inn den veien.
– Koret, ja!
Alfred klemte hånda hennes.
– Det blir fint, Tora, sa han.
Gi ham tid, når han vil si noe, hadde legen sagt.
Lysene ble dempet. Folk slo av mobilene. Alle ventet på dirigenten. Snart ville hun lose koret gjennom krevende farvann. Hver detalj måtte sitte og klangen skulle fylle kirkerommet og ikke minst: hjertene til alle i salen. Ingen liten oppgave, tenkte Tora, men det var ikke ukjent farvann for noen av sangerne. Og der lå hele forskjellen. Som publikum slapp man å sitte i angst for at noen skulle trå feil, at konserten skulle mislykkes. Isteden kunne man åpne seg for de kjære melodiene. Kanskje føle seg løftet. Men hun hadde glemt pastillene. Hun stakk hånda i lomma på frakken til Alfred. Fant ingen pastilleske. Men det lå en ganske stor pappbit der. Alfred hadde knotet noe ned. JENTONGEN, sto det. Dirigenten stilte seg med ansiktet mot salen. Hun smilte, men det var koret hun fanget inn med blikket. Så slo hun stemmegaffelen mot hodet og ga tonen. Begynnelsen betyr alt, hadde Petra forklart henne. Før ansatsen er det ingenting som binder publikum og koret sammen. Men idet den første tonen klinger i rommet, er alle en del av musikken. Tora la lappen tilbake i lomma og sa ingenting.
Koret åpnet med en versjon av Stille natt. Dempet. Rolig. Altene formet tonene så mykt, klangen bølget mot henne som fløyel. Og sopranene svarte, førte melodien videre til den ble plukket opp av en annen stemmegruppe. Sakte skred de fram oppover midtgangen.
– Der er Petra!
Alfred satt henført og fulgte Petra med blikket helt til hun fant plassen sin oppe ved prekestolen. Julekonsertene forløste noe i ham. Han hadde denne evnen til å gå opp i musikken. Glemme alt annet. Det var vel dette båndet mellom koret og publikum som Petra snakket så varmt om. Men akkurat nå skjelte hun ned mot benkeraden. Hvem smilte hun til? Tora lente seg fram for å se. Det satt kanskje noen fra klassen hennes der, en høy gutt i Mariusgenser, et mørkt krøllete hode, var det ham?
Gjør ting dere liker, hadde legen sagt. Fokuser på det han får til.
De hadde fått hver sin stol på legens kontor. Et stort og lyst rom som vendte ut mot en parkeringsplass. Legen ville vite når Alfred var født.
– Det står vel der, hadde Alfred sagt, og pekte på skjermen.
– Men nå spør jeg likevel, sa legen vennlig.
Sekundene gikk. Legen ventet. Alfred tvinnet fingre.
– Etter krigen, sa han.
– Hvilket år?
– 1946, tror jeg.
– Det er riktig, sa legen. – Kan du si meg hvor gammel du er?
– Nei, svarte Alfred.
Tora klemte hånda til Alfred. Det skulle ikke være applaus mellom sangene. Han hadde glemt seg flere ganger allerede. For det meste holdt koret en tone gående, den lå under som en dirrende streng og knyttet sangene sammen.
Sanger er noe av det siste vi glemmer, sa legen.
Han ga Alfred et ark.
– Kan du lese hva som står der?
Alfred leste.
Due Gevær Pepper.
Legen ville at han skulle gjenta ordene litt senere. Når de hadde snakket sammen litt. Alfred nikket.
– Hvilke ord? spurte han.
Dirigenten vendte seg igjen mot publikum. Koret forberedte nå en omrokkering. Jentene stilte seg opp langs sideskipene, omringet salen. De hadde lys i hendene. Alfred fulgte nøye med. Han hadde latt skjegget gro i høst. Det var hvitt og litt tørt, men sto som en fin krans rundt haken. Da dirigenten løftet armen og satte inn koret, rettet han seg opp. De klare stemmene fløt ut i rommet. Lyse og skimrende. Petra hadde øvd mye på den salmen i sommer. I hengekøya under kastanjetreet. I bilen på vei til fergen. Det var så mange vers, sa hun. Eg veit i himmerik ei borg. Ho skin som soli klåre. Flammen fra talglyset lyste opp ansiktet til Petra. Hun sto der så rank og levende. Det var så mye fremtid i henne. Tora ble tykk i halsen. Sangen handlet jo om noe annet. Der er’kje synder eller sorg. Der er’kje gråt og tåre. Å få fred, tenkte hun og gløttet opp på Alfred. – Å bli tatt imot. Tenkte de på det? De unge sangerne? Hva de formidlet? Det kunne man ikke vite. De visste det nok, men tankene fløy vel hit og dit, slik de også gjorde for henne. For ikke å snakke om for Petra. Tora gløttet opp mot himlingen der den enorme sola sendte strålene sine utover. Da hørte hun noe som skurret. En lyd som ikke passet inn. Den kom fra Alfred. Han satt og nynnet. Tora dyttet til ham.
– Det er ikke allsang nå, sa hun lavt. – Det er helt til slutt.
Alfred hørte ikke. I stedet ga han på litt mer. Begynte å synge. Han husket teksten. Men å blande seg med de klare jentestemmene. Grumse til klangbildet. En utrent, gammel baryton! Folk hadde begynt å røre på seg. Noen hysjet. Alfred fortsatte ufortrødent: Eg er ein fattig ferdamann. Må mine vegar fara. Herfrå og til mitt fedreland. Gud meg på vegen vara! Koret sang. Dirigenten fortsatte å dirigere. Ansiktet var rolig og konsentrert. Nå vendte hun å seg mot Alfred og smilte. Hun strakte ut armen, løftet hånda og inkluderte ham i koret med en suveren gest: – Syng høyere! Så vi hører!
Stemmen til Alfred dirret, en mørk streng mot øret. Det var langt fra perfekt. Men det var rent. Tora forsøkte å forstå hva som hadde skjedd. Miskunn, tenkte hun. Barmhjertighet? Men kan man nekte en gammel mann å synge? Må alt være perfekt? Hun hadde fått et glimt av Alfred, slik hun husket ham. Sikker og trygg. Besøket hos legen hadde han glemt. Men hun kom ikke til å glemme det.
– Hvor har du hjertet ditt, Alfred? spurte legen. – Kan du peke på det for meg?
Det kunne Alfred. Han trengte ingen betenkningstid.
– Der, sa han og pekte på Tora.
Listen to the music: stille grender performed by Det Norske Jentekor, Tord Gustavsen & Anne Karin Sundal-Ask published by 2L